Å være bevisst tilstedeværende i øyeblikket

Bevisst tilstedeværelse i øyeblikket(mindfulness) er å bevitne alle tankene som kommer og går, bevitne alle følelsene som kommer og går, bevitne alle sanseinntrykkene som kommer og går og å bevitne våre reaksjoner og vår adferd. (Uten å dømme dem eller legge inn tolkninger om hvorfor de er der eller analysere dem. Bare la de
m komme og falle bort mens du uberørt bevitner dem.) Forestill deg at du er den blå himmelen som bevitner alle skyene komme og gå, hvor himmelen hele tiden forblir uberørt av skyenes aktivitet.

Men hva er egentlig poenget med dette? Jo,er det ikke slik at det er våre negative tanker, negative reaksjoner/adferd som ikke gagner oss selv eller andre mennesker? Er det ikke negativt ladede følelser som gir oss all den lidelse/negativitet vi opplever? Hvordan vil livet kunne utfolde seg om du kan bevitne alle negative tanker og forbli uberørt? Hvordan kan dette gi deg evnen til å bruke tankene på en konstruktiv måte og samtidig gi deg muligheten til å se gjennom (løse opp) de følelsene og fryktene som gjentar seg og plager deg mest i livet ditt?

Vi kan jo si at det er andre mennesker som skaper trøbbel for oss i livene våre, men hvorfor er det da slik at vi takler de ulike situasjonene helt forskjellig? Noen kan oppleve store mengder lidelse/negativitet i en situasjon som en annen ikke opplever som truende i det hele tatt. Det må vel bety at det er i stor grad våre egne tolkninger som skaper trøbbel i vårt indre liv? Og hva er egentlig tolkninger? Er ikke det hvordan vi oppfatter det som skjer, hvordan vi dømmer eller kaller en situasjon for negativ eller positiv? Og hva er vår tolkning av øyeblikket basert på? Er ikke den basert på tidligere erfaringer? Og hva er tidligere erfaringer? Er ikke det bare tidligere tolkninger vi selv har gjort eller en haug med tilbakemeldinger fra omgivelsene som inkluderer alle menneskene vi har vokst opp sammen med? Slik jeg ser det, så ser det ut til at vi mennesker kontinuerlig bruker minnene til å oversette øyeblikket til noe bra eller dårlig. Og ettersom disse tolkningene forårsaker store mengder stress, angst, depresjon, krig, hat, sinne etc, så kan det bli uhyre viktig at vi gjenkjenner disse tolkningene for hva de er. Uvirkelige beskrivelser av situasjonen.

Hva er så årsaken til at det er så vanlig å være fanget av disse tolkningene og minnene? At det er så utfordrende å frigjøre seg fra dem? Kan det være at vi investerer en identitet i disse tolkningene. Som egentlig betyr at vi henter en identitet fra minnene våre og tror at vi er, det minnene hele tiden forteller oss. Og når vi henter en identitet fra minnene/fortiden (Våre tidligere tolkninger, eller de tilbakemeldinger vi har fått fra andre mennesker) så er det ikke rart at menneskenes selvbilde ikke føles spesielt bra. Dette gir da et rimelig begrenset bilde av hvem du er. Og da har vel egentlig omgivelsene (andre mennesker) bestemt identiteten din? I mine øyne er dette begrensede selvbilde årsaken til at samfunnet vårt er ”besatt” av bekreftelser fra andre mennesker på at vi er ok. Og at vi jager etter å ”være noe” som er fantastisk i andres øyne. Denne besettelsen er en direkte konsekvens av å jage etter det minnene (tidligere tilbakemeldinger fra foreldre etc) sier er bra nok, og rund-dansen blir kontinuerlig forsterket av en tilfredstillelse når andre bekrefter hvor fantastisk du er. Dette fører til et kraftig begjær om å gjenta dansen om igjen. Men kan egentlig dette begjæret være forankret i sann trygghet? Ville du lett etter å ”være flink” i andres øyene om du allerede hadde opplevelsen av å være hel? For meg er svaret svært innlysende; Dette jaget etter bekreftelse fra omgivelse er forankret i en usikkerhet som ikke blir sett for hva den er. En usikkerhet forårsaket av et falsk selvbildet. En oppfatning av deg selv som ble skapt av tilbakemeldinger fra omgivelsene (andre mennesker).

Kan egentlig da et selvbilde være skikkelig bra? Om vi kan gjenkjenne at selvbilde er en begrenset bedømmelse av deg selv basert på minner, så vil vi samtidig gjenkjenne hvor begrenset et selvbilde egentlig er. La oss si at du er såkalt fornøyd med deg selv akkurat nå, basert på hvordan du ser ut i speilet eller hva du har på deg. Er ikke det også en bedømmelse? Hvor du bedømmer deg selv som bra akkurat nå basert på hva minnene sier er bra? For å kunne bedømme deg selv som noe og lage et selvbilde ut av det, så er du vel nødt til å sammenligne deg med noe? For hvordan kan du bedømme deg selv uten visse kriterier for hva som er bra eller dårlig? Er ikke dette bare og igjen følge minnenes kriterier for hva som er bra nok? Er ikke dette og igjen la minnene fortelle oss hvem vi er, hva som er virkelig, og om vi er verdifulle? Og er dette egentlig et valg du tar, eller er dette en ubevisst prosess vi egentlig ikke er klar over?

Det er lett å bevise at de tilbakemeldinger du har fått i livet er veldig begrensede tolkninger av virkeligheten. For i det øyeblikket noen sier at du er slik eller slik, så er det innlysende at du ikke gjør den adferden de beskriver som deg hele tiden. Men noen tilbakemeldinger gjorde ofte så vondt at vi forsøker å beskytte oss mot dem i fremtiden i stedet for å se om de har rot i virkeligheten. Og dette kan lett forme en haug med repeterende negative tanker som gir enorme mengder stress og uro. Men hva er egentlig de indre bildene, lydene eller selvdialogen vi kaller tanker? Er ikke alle disse tankene også en begrenset bedømmelse av virkeligheten som har sin basis i våre minner? Og om vi tror at tankene våre er virkeligheten så har vi rett og slett identifisert oss med dem. Kan det være slik at hver eneste tanke egentlig er en bedømmelse av deg selv som noe og verden som noe basert på tidligere erfaring/minner? For en tanke må jo ha en basis; en referanse. Og referansen er vel nødt til å være minner/tidligere erfaring? Om det er slik, så betyr det egentlig at hver gang vi tror på tankene våre som en beskrivelse av virkeligheten, og ikke forstår at det bare er en tolkning av virkeligheten, så er vi styrt av en veldig begrenset oppfatning av oss selv, verden og det som skjer. Og hva er mest ”normalt” i vår tid? Er det å tro på tankene som virkelige eller er det å gjenkjenne tankene som begrensede tolkninger av øyeblikket og være tilstede her og nå? Om det er mest vanlig å tro på tankene som virkelige så vil jo minnene kontinuerlig fortelle oss hva som skjer, hva som er virkelig og hvem vi er. Hvordan kan dette bringe fred inn i livene våre? Er ikke dette egentlig å hallusinere om virkeligheten i stedet for å erfare den. Er ikke dette å bedømme i stedet for å observere? Med slike begrensede tolkninger av virkeligheten som raskt blir til alt vi tror vi må være, se ut som, eie, bli til, klare og oppnå etc, så er det ikke rart at bekymring, angst og depresjon skjer så ofte som det gjør. Og det er heller ikke rart at de fleste er redd for å snakke i forsamlinger, uttrykke seg slik det egentlig kjennes akkurat nå, eller frykter negative tilbakemeldinger. Og i denne sinnstilstanden; kan vi mennesker egentlig lære oss å bli fri for konflikt/frykt/stress i oss selv? Eller er vi nødt til å lære oss å erfare oss selv som vitne til tankene, slik at ikke automatiske tanker bestemmer eller avgjør hvordan du skal reagere akkurat nå. Først da kan tankene bli den enorme ressursen de er. Et verktøy for å manøvrere på en klok måte i sanseverden. Det store spørsmålet til slutt er; Hvem er du egentlig? Om tankene, følelsene og adferden du gjør er noe som kontinuerlig skifter, så er jo dette et midlertidig uttrykk for deg, basert på hvordan du oppfattet deg selv(minner) akkurat da. Hvem er egentlig du som bevisst observerer tanker, følelser og skiftende sanseinntrykk? Det vi i hvertfall kan konstantere, er at du må være tilstede og bevisst for å kunne merke noe som helst. Så om du kun retter oppmerksomheten mot erfaringen av å være bevisst og tilstede akkurat nå, hva erfarer du deg selv som? Kan du føle en konstant tilstedeværelse som er vitne til det som skjer?

 

MEDITASJONSFILER:

 

Å Merke Føle Kroppen

 

 

 

Bokanbefalinger:

Eckhart Tolle, The power of now, A new earth, Stillness speaks.
Viggo Johansen, Indre stillhet; Å leve mindfulness
David Ji, Secrets of meditation.
Steve Taylor, Back to sanity.
Deepak Chopra, How to know God, The way of the wizard, the book of secrets, happiness prescription, War of the worldviews. Han har skrevet 60-70 bøker og de jeg har lest til nå har vært utrolig bra.
Gangaji, The diamond in your pocket.
Sri Nisargadatta maharaj, I am that
Papaji: Wake up and roar.
Osho: Meditation: The first and last freedom.
Catherin Ingram: Seven qualities of awakened awareness.
David Goodman, Be as you are; The teachings of Sri Ramana Maharshi.
Den indiske filosofen shankara sine tekster. Bla a Shankaras crest-jewel of discrimination.
Krishnamurti, Freedom from the known. + mange av hans bøker, feks Krishnamurtis notebook, total freedom, meditations, beyond violence, tradition and revolution, the way of intelligens, truth an actuality, discover the immeasurable.
The concise yoga vasistha
Anthony De Mello, Awareness.